Gjennom mange århundre har hest og slede vært hovedformen for transport i nord. Hesten med slede og kusk var fortidens lastebilsjåfør. Mesteparten av transporten ble utført om vinteren, de kunne da bruke de islagte innsjøer, elver og myrer for en mest mulig komfortabel og problemfri transport.

På Røros var det på samme måte, driften av gruvene var en grunn for mange til å bosette seg her og også en grunn for mange til å reise hit, med kull, ved eller handelsvarer. De reisende fra andre siden av fjellene og fra andre byer rundt om i Norden ble et kjent syn, og de hadde med seg fortellinger og varer fra sin verden.

Bønder som kjørte lange avstander for handel og salg av varer på Røros, kjent som Forbønder/lasskjører, var svært velkomne gjester da de stoppet for å hvile og dele mat, musikk og historier på gårdene underveis.

På midten av 1900-tallet tok traktoren og bilen sakte over rollen som hest, og det er slutt på transport med hest til Rørosmartnan, selv om Rørosmartnan fortsatt går.

Men i 1981 tok en mann ved navn Jöns Fahlen med seg 20-30 venner og 10 hester, kjørte til Rørosmartnan med hest igjen. Den dag i dag blir disse turene fortsatt kjørt til Rørosmartnan av ikke mindre de 90 hestene, de kjører alle inn på Malmplassen, utenfor museet på Røros, den tredje tirsdagen i februar, hvert år nå
siden 1981.

Forbonde foreningen Klövsjö stopper i Vauldalen på sin vei, og vi deler et måltid med de søndag før de mandag fortsetter ferden videre til Røros.